Det skjer mye på Vålerenga som vi ikke tar opp her, fordi det er utenfor vårt område. Men dette huset lå ved Strømsveien, så alle som bruker 37-bussen har sett det daglig. Slik pleide huset å se ut.

Virker ikke det kjent? Vel, kanskje er du mest vant med å se det slik:

Sammen med Halléngården på Grünerløkka har denne gården blitt et symbol på hvordan bygninger får stå og forfalle. Vi har jo kjent til gården i mange år, og har oppfattet det som en historie om en samvittighetsløs gårdeier. Etter å ha lest gjennom papirene rundt rivingssøknaden er vi ikke lenger så sikre på det.

Nåværende eier kjøpte gården – som var i svært dårlig forfatning allerede da – på 60-tallet. Dette var i den tid da det var et politisk ønske om å gjøre Oslo til en «moderne» by. Bl.a. skulle Strømsveien utvides med to kjørefelt, og man skulle få ny bebyggelse med høyere utnyttelse av tomtene langs den nye motorveien.

I tiden fra 1975 til ca. 1995 var det meningen at huset skulle rives. Og eieren fikk beskjed om at utgifter til vedlikehold frem til ekspropriasjon og riving ikke ville bli erstattet.

Da man oppdaget at små trehus faktisk kan være ganske fint, og at stadig bedre veier inn i sentrum ikke løser alle trafikkproblemer, var huset ikke mulig å reparere – det ville mer være snakk om å rive det og bygge en kopi.

Eieren ble pålagt å gjøre dette, og fikk en bot for forsømt vedlikehold. Fylkesmannen fikk anke i saken, og mente at Oslo kommune hadde misforstått hva «vedlikehold» betyr. Boten ble frafalt.

Så ble rivingstillatelse gitt til slutt. Og i dag ser det slik ut:

Tomten der huset sto, skal nå opparbeides som park.